spotify strömmer 160 eller 320 kbits ogg. Jeg törr påstå at ingen kan höre forskjell på FLAC og 160/320 kbits ogg. Eneste unntaket kan muligens väre stereoposisjonering i enkelte spesielle tilfeller.

96Khz/24bit for sluttbrukeren er også bare tull:
http://www.google.se/search?client=opera&rls=en&q=24/96+can+you+hear+difference&sourceid=opera&ie=utf-8&oe=utf-8&channel=suggest

Kjør en A/B-test mellom mp3 og FLAC/CD, så hører du STOR forskjell. Hvis ikke, har du et stort problem med hørselen!

Jeg snakket ikke om mp3-filer. Hvem streamer mp3-filer? Og hvilke typer mp3-filer snakker du i tilfelle om? Vis til en dobbel-blindet studie som viser at noen kan höre forskjell mellom 160/320 kbits ogg og CD, så har du et argument å komme med. Jeg har testet både meg selv og andre, og ingen kan höre forskjell.

Hei. Ser nå at du skrev 160/320 kbits ogg (ikke mp3) sammenlignet med FLAC. Leste kommentaren litt for raskt der ja. Jeg tenkte generelt på den dårlige lydkvaliteten på streaming versus CD. Dersom Spotify strømmer 160 eller 320 kbits ogg, vil jeg påstå at det i alle fall er hørbar forskjell mellom CD og 160/320 kbits ogg. Har selv tatt noen A/B-tester mellom Spotify og CD (samme låt) og det var skremmende stor forskjell. Jeg har ikke tatt noen A/B-tester mellom FLAC og 160/320 kbits ogg, men innbiller meg at FLAC låter bedre. Skal teste en dag. Kanskje du har rett :-)

Jeg mener det helt klart er forskjell på 16bit44.1khz(cd kvalitet) og 24bit48-192khz(HdAudio). Det høres best i sammenligning mellom 16bit44 og 24bit48. Det lyder rett og slett mye mer åpent og behagelig. Avstanden mellom mp3 og til nød 320 er enda mer tydelig. Tester viser hordan konvertering til mp3 forvrenger lyden dramatisk. En annen ting er hvorfor vi har denne diskusjonen? Hvorfor skal ikke lyttere kunne den oppleve den høyeste lydkvaliteten tilgjengelig? Folk kjøper HD tv og siste nytt i speilrefleks, men lytter på musikk i elendiglydkvalitet. hvorfor?
All musikk idag blir spilt inn i minimum 24bit48khz lydkvalitet. Dette bør også lytterne få tilgang til. Jeg startet min butikk gubemusic.com for 5 år siden som ett alternativ til dårlig lyd. Fremdeles er vi den eneste nettbutikken i Norge som tilbyr 24bit lyd

Det kommer an på innspillingen man bruker til sammenligning. Størsteparten popmusikk har et reelt dynamisk spenn på rundt 10-12bit. Resten er kompressor-grøt. Digitale støygulv ved 16bit (ned til om lag -96db på fullskala, men i praksis sterkere etter dithering) ligger også under elektrisk støy fra mange mikrofoner, transistorer/rør/pot'er i amp'er, miksere og effektrack. Å legge til 8 "tomme" bits øker ikke kvaliteten i de tilfellene. I mange innspillinger - selv velproduserte klassiske stykker - hører man også alt fra cymbal-sang til ventilasjonsanlegg, varmeovner, datamaskiner, strømforsyninger, susende gitarforsterkere og (pustende) mennesker før man hører elektronikk og eventuelt kvantestøy.

Topp alt dette med grums i forbrukerens avspillingsutstyr, rom og miljø, så har du grunnen til at 24bit er en nisje. Fordelen ved å sampl'e frekvenser (> 44khz / 2) som mennesker ikke er i stand til å høre, er også omdiskutert.

Jeg er likevel enig med deg i at originalformat burde tilbys i butikker. Med f.eks. FLAC tar PCM-lyd ved 24/48 omtrent like mye plass som 16/44, med mindre låta nærmer seg firkantbølge og dekker hele spekteret. Altså er det få grunner til å rote med samplingen som er gjort i studio og å legge på ekstra støy.

Med gode og meget dynamiske innspillinger hører man forskjell, selv om det krever sine omstendigheter. Å unngå at masteren blir en matematisk degradering av det studiomusikerne svetter og blør for å komme frem til, bør absolutt være et mål.

Men så var det jo et annet problem først: folket i gata hører ikke - og/eller bryr seg ikke om - forskjell på slafsete mp3-koding og linær lyd.

Takk for kunnskap og bra kommentar Kim! Når det gjelder lytteverdien av å høre opptak i 24bit er jeg enig at dette først å fremst musikk med akkustiske elementer, og gjerne med stor dynamikk. Her er forskjellen prisverdig! På den annen side deltok jeg på ett seminar pm nedsampling til mp3 som var nokså skremmende, spesielt i forhold til pop og rock musikk som er maksimalt komprimert for "radio" vennlighet. Digital nedsamplet forvrenging er ikke spesielt pent å høre på. Mitt tankekors er: "folk i gata" kjøper nytt speilrefleks, flatskjerm og mobil en gang i året for å få høyest mulig kvaltiet, mens musikken de betaler for blir stadig dårligere lydkvalitet. hvorfor..?

24 bit gir bare mening ved produksjon av musikk, ikke ved lytting.

Forskjellen i styrken som den minste bitten i 16 bits lyd gir, er så liten, at vi ikke kan höre forskjell, selv med volum på full guffe. De 8 ekstra bittene som 24 bit lyd tilförer, er dermed verdilöse.

Her er jeg altså helt uenig Kjetil!
jeg synes det er en helt annen opplevelse å høre musikk innspilt i 24bit og minimum 48 khz. Forskjellen oppleves som betydelig. Hvorfor ta til takke med dårlig lyd?

Selv takk, Bugge.

Du stiller et generelt spørsmål, og jeg hevder ikke å vite svaret. Men jeg tror deler av det er relatert til popmusikkens "loudness war", som gikk et par hakk for langt i forrige tiår mens mobiltelefonhøyttalere og - av alle ting - bærbare datamaskiner ble standard avspillingsutstyr. Mange unge mennesker hører ikke forskjell på sterkt trunkerte bølger (f.eks. vorbis q3 ved spotify free) og linær lyd, fordi de ikke føler på andre tekniske kvaliteter enn "masse". Alt handler om hvem som klarer å lire av seg den kraftigste og mest massive lydsekvensen nå. I produksjon fører den tankegangen ironisk nok til sluttprodukter som låter pinglete, fordi lytteren og/eller normaliseringsprogrammer (kjent som "replaygain", "sound check" o.l.) demper volumet tilsvarende. Å mikse hardt "for radio" er også idiotisk, av grunner man kan lese om f.eks. her: http://productionadvice.co.uk/loudness-means-nothing-on-the-radio/

Flate bølger (i ren form kjent som støy) kan låte "kult" og stort i et par minutter, men under oppriktig lytting blir ørene fort slitne. Coctailparty-effekten slår før eller senere inn MOT musikken, slik den brukes nå. Mennesket begrenser altså sin egen persepsjonsevne, for å holde ut det å lytte i det hele tatt.

(forts. følger)

(fortsettelse på forrige innlegg)

Med den voksende makro-ekshibisjonismen (også kjent som sosiale medier) i vesten, blir musikkens perifere sosialiseringsfunksjon mye viktigere enn å faktisk lytte på den. Hele det følelsesmessige grunnlaget for musikkens eksistens, blir altså ufrivillig tråkket på av teknikere daglig, fordi en gjeng A&R-gjøker med tåpelige engelske stillingstitler tror salgstallene til den siste Coldplay-plata kommer av hvilken kompressor de brukte i pre-mastering'en. Det smitter over på artister også, som tror metoden er riktig fordi "de store gjør det sånn". Inntil den tendensen snur, tror jeg det er mange som gir blanke i hva snobber som meg mener.

Heldigvis finnes det unntak, og mange uavhengige kretser modererer galskapen til kurver som faktisk kler musikken.

Det får bli ukas klageinnlegg :)

Veldig enig med deg Kim i ditt resonement.
For mange er nok musikk viktigst som ett sosialt relasjonsmedium.
det er helt ok!
det finnes allikevel mange nok som er virkelig opptatt av å høre på god musikk og disse forjener gode lytteropplevelser.
God lyd er en umulig krig å vinne kommersielt sett om majoriteten ikke er opptatt av kvalitet og selskaper/ leverandører(wimp, spotify, universal) vil gjøre d enklest og billigst mulig.

mitt forslag (også foreslått av andre på siden her) er å lage en lydtjeneste fokusert på god lytteropplevelse. dyrere, mindre utvalg men bedre lyd og metadata. en joint venture dedikerte artister/lyttere. vil nok folk være interessert? utøvere er det hvertfall!

Jeg kom på nytt over en undersøkelse fra 2009, og kom til å tenke på denne tråden.

Som kjent (blandt lydfolk) er det klin umulig for mennesker å høre på 16 bits / 44khz lyd, og høyere oppløsning/samplerate av den samme lyden. Eneste unntaket er når lyden er grotesk høy (flyplass), og hvor 16 bits ikke helt strekker til for å formidle de laveste lydene.

Jeg synes det er viktig å ta utgangspunkt i hvordan verden faktisk er, og synes det er ubehagelig når noen hardnakket kommer med feil påstander basert på synsing (eller kyniske kommersielle interesser). Store ressurser går med til slike ting. For eksempel betaler folk gjerne tusenvis av kroner for lydkabler, selv om det er umulig å høre bedre lyd enn det som går igjennom kobberkabler til 10 kroner meteren. Og avspillingsutstyr for 24 bit lyd er en annen måte å kaste penger ut av vinduet på.

Undersøkelsen jeg snakker om heter "Audibility of a CD-Standard A/DA/A Loop Inserted into High-Resolution Audio Playback" og ble publisert i JAES Volume 55 Issue 9 pp. 775-779; September 2007, som er publisert av AES (Audio Engineering Society). Den er tilgjengelig online her:
http://www.audiocircle.com/index.php?topic=70893.0

Kort oppsumert har 60 profesjonelle lydfolk og musikere hørt på topp opptak med topp utstyr i rundt to år for å se om de kunne høre forskjell på CD, SACD og DVD-A. Konklusjonen ble at det kunne de ikke:

"The subjects included professional recording engineers, students in a university recording program, and dedicated audiophiles. The test results show that the CD-quality A/D/A loop was undetectable at normal-to-loud listening levels, by any of the subjects, on any of the playback systems. The noise of the CD-quality loop was audible only at very elevated levels"

Spennende diskusjon. Må få sagt at jeg synes ikke 16 bit vs. 24 bit vs. mp3 vs. bla bla bla er det største problemet i dagens fonogrammer. "Desibel-krigen" er den største verstingen etter min mening. Det er stadig mindre og mindre dynamikk i innspillinger (med unntak av en del klassisk/jazz).
Synes det er en meget stygg retning vi har staket ut de siste 15-20 åra. Måten populærmusikken (særs) har fått et snevrere og snevrere dynamikk gjennom krigen om å høres høyest/størst ut. Måten ting blir gjort på i dag i mastring så har det lite å si om du lytter på til 16 eller 24 bit. Det er ikke der det største problemet ligger.

Jonas: Det var jo også poenget mitt for så vidt. At man skal fokusere på ting som har effekt og ikke bruke ressurser på 24 bit lyd og andre placebo-effekter.

Forøvrig reagerer jeg på denne uttalelsen din: "Måten ting blir gjort på i dag i mastring så har det lite å si om du lytter på til 16 eller 24 bit."

Jeg har gitt en lenke til et google-søk hvor du kan lese selv om dette temaet, jeg har forklart logisk hvorfor 24 bit er unødvendig, og jeg har referert til en svært grundig forskningsundersøkelse. Det eneste Bugge Wesseltoft har kommet med er at han synes 24 bit lyd er "mye mer åpent og behagelig".

Hvorfor impliserer du at det skulle ha noe å si om man lytter til 16 eller 24 bit lyd hvis musikken er mer dynamisk mastret? Vet du noe jeg ikke vet? Finnes det seriøse undersøkelser som viser at man faktisk kan høre forskjell?

Nei, jeg er fullstendig enig med deg. Jeg mente bare at meste av dagens musikk har et såpass snevert dynamisk spekter at verken 16 eller 24 bit vil ha noen subjektiv forskjell for lytter. Dårlig formulering av meg:)

Eg har handla på Gubemusic ved fleire høve, kanskje mest grunna utvalet. Med eitt unntak har eg kun kjøpt 16/44,1-versjonar. Sjølv om eg tilfeldigvis har ein dedikert hovudtelefonforsterkar/DAC som kan takle inntil 24/192, så trur eg ikkje noko på det, og eg opplever heller ingen placeboeffekt, så då sparar eg heller dei pengane. Som eit døme kan eg nevne at Jarrett-albumet Sleeper kostar over dobbelt så mykje i 24-bits versjon. Om ein betalar så mykje ekstra, så skal det mykje til å innrømme for seg sjølv og andre at det ikkje let betre. Om det skal vera så stor prisskilnad, la det i alle høve finnast eit standardalternativ (16/44,1) for oss som meinar dét er godt nok.