Carlsen, Lalla

06.08.2006

Haralda Petrea Christensen, sanger og skuespiller, 17.08.1889–23.03.1967, gift med Carsten Carlsen. Hun var født i Svelvik, men før hun fylte 10 år, familien flyttet til Kristiania. Der studerte hun sang ved Musik-Konservatoriet 1909–13. Fra 1913 opptrådte hun i forskjellige sammenhenger som ung, klassisk sopran, ofte med et folkeviserepertoar. I 1914 ble hennes forlovede, Carsten Carlsen, engasjert som kapellmester hos ►Bokken Lasson på Chat Noir, samtidig som Lalla debuterte profesjonelt på scenen med Norsk Operette-Selskap i Arendal, som Treszka i operetten Høstmanøver av Emmerich Kálmán. I 1915 ble hun så engasjert ved Chat Noir, der hun skulle forbli til 1947, avbrutt av engasjementer på Casino 1927–28 og Carl Johan Teatret 1940–43. Fra 1917 het hun Lalla Carlsen.

I de første årene fremsto hun som velklingende ung sopran med et meget naivt repertoar med tekster av ►Vilhelm Dybwad, som «Gro, lille stensopp, gro» og «Sisiken på Nellys hatt» (1916, plateinnspillinger ca. 1930), og i 1915 var hun til og med ekko for Chat Noirs andre velklingende unge dame, Kirsten Flagstad, i «Aagots Fjeldsang» i syngespillet Fjeldeventyret. Først i sommerrevyen À la carte i 1923 fikk hun mer å bite i, den halsbrekkende «Liberia Hushjelp» (tekst ►Arne Svendsen, plate ca. 1929). Det store gjennombruddet kom i revyen Summetonen (1925), da hun overtok den ramsalte «Å blei d´a dei (din blei)?» (tekst ►Per Kvist, plateinnspilling 1928) fra ►Botten Soot, den omfangsrike primadonnaen som normalt fikk alle slike numre. Fra da av var Lalla Carlsen endelig etablert som norsk revys folkelige og samtidig ganske så sofistikerte dronning.

Hun befestet sin posisjon gjennom 20-årene, og i 1928–31 spilte hun inn rundt 40 revyviser og sketsjer på Odeon, både en del av sine tidlige numre og dem hun hadde suksess med i innspillingsårene. Hun var imidlertid mest opptatt av scenearbeidet, og siden gjorde hun få plateinnspillinger. Når vi i dag hører Lalla Carlsen, med sin karakteristiske, lett parlerende stemme, er det nesten alltid de mange opptakene hun gjorde for NRK på eldre dager. En del av disse ble, dessverre litt ukritisk, samlet på en LP i forbindelse med hundreårsjubileet i 1989.

Mest kjent av hennes mange viser i førkrigstiden, er «Nå er´e vi som har makta» (1927, tekst ►Frimann Clasen, plate 1929), «Marsjkonkurransen» (1932, tekst ►Finn Bø, også fremført i filmen Op med hodet s. å.), «Mrs. Simpson» (tekst Finn Bø, mel. C. Carlsen), «Etter karnevalet» (tekst Finn Bø, plate 1930) og ►Bias Bernhoft og Arild Feldborgs krasse advarsel mot nazismen, «Norge, våkn opp!» (1934) på melodien til «Stars and Stripes Forever». Det finnes dessverre ikke noe opptak der hun synger denne med den opprinnelige teksten, men Unni Bernhoft fremførte den i TV-programmet Teksten var av Bias Bernhoft (1965).

Lalla Carlsen filmdebuterte i stumfilmen Den glade enke i Trangvik (1927). I 1932 hadde hun hovedrollen i Lalla vinner, en norsk versjon av den danske revystjernen Liva Weels store suksess Odds 777. Her lanserte hun norske versjoner av danske evergreens av Kai Normann Andersen som «Glemmer du», «Drømmer man om den» og «Til Holmenkollen (Gå med i lunden)». Ved siden av revyfilmen Op med hodet (1932) var disse hennes eneste førkrigsfilmer.

Lalla Carlsens mann, Carsten Carlsen, var hennes faste akkompagnatør både ved opptredener, på plate og i radioen. Allerede fra 1914 var han kapellmester ved Chat Noir, der han forble nesten uavbrutt til 1938. Han var senere kapellmester ved Nationaltheatret 1938–41, og 1941–45 ved Carl Johan Teatret, deretter frilans. Han ledet egne orkestre, og gjorde en rekke innspillinger, ofte med ►Einar Rose som vokalist. Han skrev flere hundre viser, mange til revyer og han komponerte filmmusikk.

I perioden på Carl Johan Teatret under krigen skrev Carsten Carlsen melodier til mange av de visene som skulle komme til å utgjøre hovedstammen i repertoaret, «Det sterke kjønn» (1942), «Madame Sans Gêne» (1944) og Finn Bøs «Ål’reit» (1943). En annen slager fra denne perioden var Arne Svendsen og Kristian Haugers «Han Jon» (1941). Under fredsrusen i maidagene 1945 lanserte hun så Arild Feldborg og Finn Bøs «Norge i rødt, hvitt og blått» under en begeistring som hadde vært en Vera Lynn verdig. Innspillingen av denne på LP-platen Lalla Carlsen er hentet fra en jubileumsforestilling for Finn Bø på Chat Noir i 1946.

I etterkrigstiden var Lalla Carlsen særlig aktiv på Edderkoppen. I Book-Jensen-tiden på Chat Noir i 1954–58 sang hun bl.a. Arne Svendsens «E’ hel ei, e’ halv ei» (1955) og Arild Feldborgs «Se Det!» (1957). Hun markerte seg også som karakterskuespiller i dramatiske roller. I 1952 var hun moren i Eugene O’Neills Skjønne ungdom på Rogaland Teater, mot Gisle Straume. På Riksteatret (1952–53) spilte hun fru Peechum i Brecht/Weills Tolvskillingsoperaen og det gamle havneludderet i O´Neills Anna Christie. I 1957 var hun Mor Aase mot Espen Skjønberg og Henny Moan i en meget ukonvensjonell Peer Gynt, oppført i Frognerparken.

Fra Sankt Hans Fest (1947) til To på topp (1965) spilte hun i 20 filmer. Som regel dukket hun opp i ørsmå karakterroller, som hybelvertinner, vaskekjerringer, sentralborddamer og andre folkelige, men hjertevarme hurper, alltid en ekte fargeklatt, altfor ofte i begredelige omgivelser. Imidlertid sto hun for noen av norsk films beste øyeblikk i de få store rollene hun fikk, som den bestemte grandtanten i Brudebuketten (1953), som kjeftesmella fru Svenkerud i Støv på hjernen (1959) og som enda en folkelig sannsigerske, jordmor Klara Tallerud i Arne Skouens Bussen (1961). Sin aller største filmprestasjon gjorde hun som hushjelpen Maren, som frakter jødiske barn til Sverige i I slik en natt (1958). Her sang hun Griegs tonesetting av «Fola, fola Blakken» a cappella til jødebarna under et bombeangrep, en av de mest rørende scener i norsk filmhistorie. På slutten av sitt liv gjorde Lalla Carlsen enkelte TV-opptak, bl.a. den vemodige «Husker du?» med ►Leif Juster, også utgitt på LP-platen 10 på topp fra radio og fjernsyn tidlig på 60-tallet. Bemerkelsesverdig var hun også i en Radioteaterversjon av Peer Gynt, der hun som den aldrende Solveig snakkesang «Solveigs sang» til ►Finn Ludts melodi.

Lalla Carlsen er norsk revys gjennom tidene største og mest legendariske kvinnelige stjerne, uovertruffen i sin lavmælte, intime og likevel ofte saftig folkelige fremføring av det som hun gjorde til klassisk norsk revy- og kabaretmateriale. Det var den gang en nesten uoppnåelig ære for en revyskuespiller å bli tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull (1949), og å få statens kunstnerlønn (1958). Hun har fått oppkalt gater etter seg både i Svelvik og i Oslo (Lallakroken, der hun bodde), og begge byer har minnesmerker av henne. Det er utgitt to biografier, Hele Norges Lalla (1945) av Solvejg Eriksen og Lalla og hennes verden (1989) av sønnen Arne-Carsten Carlsen. Vibeke Sæther, kjent fra Barne-TV, er Lalla Carlsens barnebarn.

10 på topp fra radio og fjernsyn (Norsk Speidergutt-Forbund, ca.1963) m/flere art.
Jeg har mitt hjerte i Oslo (Talent, 1979) m/flere art.
Lalla Carlsen (Polygram, 1989)

Kommentarer: