Diesen, Kari

06.08.2006

Kari Diesen, 24.06.1914–18.03.1987, sanger og skuespiller, f. Heide-Steen, datter av Signe Heide og Harald Steen, gift 1936 med Ernst Diesen (1913–70), mor til Andreas Diesen og Kari Diesen d.y. Hun var ballettpike hos ►Ernst Rolf før hun debuterte i vårrevyen på Casino i 1930 med visa «Forbudt for barn under 16 år», og var engasjert i bl.a. Bjørnevik Teater til hun slo igjennom i Scalarevyen Hela'n går i 1935 med «Sigøynerinneorkesteret». Under Olympiarevyen i 1936 traff hun Ernst Diesen. Hun var ansatt ved Chat Noir 1937–53 og ved Edderkoppen 1954–59, senere frilanser med hyppige opptredener i radio, TV og i 24 filmer i perioden 1941–85.

Blant hennes mest kjente viser i førkrigsperioden er «Ei dame med fantasi (snill, forstår'u, schvinaktig snill)» (tekst ►Bias Bernhoft) fra Brøl Norge (1936), og «Eg heiter Kari Steensdotter» (tekst Bernhoft/Arild Feldborg) fra Korken smeller (1938). Hun opptrer første gang under navnet Kari Diesen i Chat Noirs nyttårsrevy Tenk på noe annet (januar 1940). Under krigen hadde hun bl.a. suksess med «Swing it, Bergthora» (Fra tid til annen, 1941) og «Ride, ride ranke» (Bernhoft/Feldborg) i Smil og vi smiler igjen (1943). Hun gjestet Edderkoppen 1949 i revyen Fra det ene – til det andre, der hun lanserte Feldborgs «Bygdø Allé» (melodien er Georges Ulmers Pigalle). I 1951 fremsto hun og Anne Lise Wang som ►Arild Hagas «To gamle piker fra balletten» i Vi er rystet på Chat Noir. And­re kjente Kari Diesen-viser er «Måten da ser De» og «Flaks» (tekster Feldborg), «Halvveis» (tekst ►Finn Bø og ►Arne Svendsen til Irving Berlins «Always»), «Fotballvisa» (tekst Bernhoft/►Sverre Bævre, plate 1954) og «Stewardessen» av Bernhoft og Bjørn Sand. De to skrev også hennes mest kjente monologer, «Mannfolk» og «Uteliggerne», et klassisk nummer som hun fremførte med en stum, men likevel meget tilstedeværende ►Arvid Nilssen. Han var like stum og effektiv med selveste oschlogliset da Kari Diesen hyllet ham som «Å Harry, Harry». Det er fra en av Kari Diesens viser vi har munnhellet «Tykk og dum og deilig». Hun markerte seg selvsagt også i mange monologer, og ikke sjelden i sketsjer, ofte mot ektemannen.

Som Kari Steen debuterte hun 1938 som plateartist i to duetter med ►Jens Book-Jenssen, «Oh - Mama -6/8»/«En bitteliten pike i et stort hotell» med Columbia Danseorkester. Som Kari Heide Steen spilte hun inn «Hva har De?» (Bø/Feldborg/Bernhoft, 1941), «Problemet»/«Stompen min» i duett med ►Leif Juster, og «Frøken Minorka»/«Gå på med godt humør» (1943). Etter en pause gjorde hun knapt tyve innspillinger i perioden 1954–61. Suverent mest kjent av disse er «Hovedøen» (1957) med ►Arild Andresens orkester. Denne ble først gitt ut som B-side på hennes versjon av landeplagen «Tango for to», men ble raskt så populær at den kom ut som A-side med Sverre Bævres «I min ungdoms vår» som B-side. Det ble raskt solgt i hvert fall 50 000 eksemplarer av «Hovedøen», som hun gjorde nyinnspillinger av både i 1979 og 1980. Suksessen til tross ble dette ikke innledningen til så mange flere innspillinger. I 1959–61 ga hun ut singlene, «Dama til mussikken»/«Miss Husmor», «Han er endelig, endelig min»/«Når blåklokken klinger» og «Det var en deilig tid» med den senere klassiske «Jacobsen» av Arne Svendsen som B-side. På midten av 60-tallet slo hun seg for moro skyld sammen med ►Sølvi Wang og ►Wenche Myhre og dannet Oslo Harmoni Kvartett (historiens eneste kvartett med tre medlemmer!) på to singler, hvorav «Sussebass» er blitt en klassiker. Hennes siste slagerforsøk var «Don Johan Johansen»/«Engelbert'n min» (1969), et ellevilt frieri til smørsangeren Engelbert Humperdinck. Andre kjente plater er ►Thorbjørn Egners Karius og Baktus (1957) og rollen som Nissemor i både TV- og plateversjonen av ►Per Asplins Putti Plutti Pott.

Hun var også en markant skikkelse i de mange norske filmene hun var med i, til tross for at hun som regel fikk tildelt knøttsmå karakterroller som hun visste å utnytte til det maksimale. Ledende roller hadde hun bare i de tre såkalte Lambertseter-filmene, Sønner av Norge (1961), Sønner av Norge kjøper bil (1962) og Støv på hjernen (1959), som inneholder hennes elleville scootertur med Willie Hoel, hennes ektemann i alle disse filmene. I 1971 ble hun tildelt Leonardstatuetten. Etter Ernst Diesens død, trakk hun seg tilbake, men gjorde uventet comeback på TV ved Chat Noirs 70-årsjubileumsfest for Leif Juster i 1980. Opptredenen, med monologen «Mannfolk», skapte sensasjon, og medførte innspilling av LP-platen Det hender så mangt... (1980) med Tor Hultins orkester, og tildeling av Spellemannprisens Hederspris. Selvbiografien Kari for åpen scene (Gyldendal, 1982) ble årets store bestselger, og i årene som fulgte ble hun en kjær gjest i TV, der hun sang sine viser, alltid sittende i den samme kurvstolen.

Kari Diesen var ikke i besittelse av noen tradisjonelt sett stor sangstemme, men var gjennom musikalsk, hadde en sylkvass diksjon, skikkelig «trøkk» og et markant særpreg i elleville revynumre og i varere, mer kabaretpreget materiale. Hennes sterke og kontante utspill og frodige folkelighet nådde alltid frem selv til bakerste benkerad.

Karius og Baktus (RCA, 1957) m/Turid Haaland
Baker i hardt vær (Philips, 1967) m/flere art.
Putti Plutti Pott og julenissens skjegg (NorDisc, 1969) m/Per Asplin
Jeg har mitt hjerte i Oslo (Talent, 1979) m/flere art.
Det hender så mangt... (Philips, 1980)

Kommentarer: