Gitarkameratene

06.08.2006

Visekvartett bestående av ►Øystein Sunde (sang, gitar, dobro), ►Lillebjørn Nilsen (sang, gitar, munnspill), ►Halvdan Sivertsen (sang, gitar) og ►Jan Eggum (sang, gitar, trekkspill), fire høyt aktede artister som hver for seg hadde markert seg kraftig i norsk musikkhistorie lenge før de slo seg sammen. I samlet flokk klarte Gitarkameratene å skape fornyet interesse for visesang, samtidig som de noterte seg for en av de største suksesser i Norge tidlig på 90-tallet.

Sunde, Sivertsen og Nilsen kom ved en tilfeldighet sammen under en visefestival i Sarpsborg sommeren 1987. De havnet på samme scene til samme tid, og etter spontankonserten ble de enige om å gjøre noe mer. De ble også enige om å hente inn et fjerde medlem, og valget falt på Eggum. Høsten 1988 la de fire kameratene ut på sin første turné. De hadde ikke noe fellesnavn, og konsertene ble i stedet annonsert som «Festkonsert». Det ble gjort opptak i Grieghallen i Bergen 28. oktober 1988, og først da platen lå klar for utgivelse tidlig i 1989 hadde kvartetten klart å finne et navn: Gitarkameratene. Samtidig ble et konsertopptak fra Skarven i Tromsø vist på TV.

Gitarkameratene bar preg av de fire artistenes særegne stiler, men de klarte i tillegg å skape seg et umiskjennelig, gitarbasert uttrykk som vant publikum i alle aldre. I en tid da ferdigprogrammert musikk rådet grunnen i norske platestudioer, kom de fire etablerte visesangerne med hver sin kassegitar og beviste at det var et stort marked for håndspilt musikk fremført i levende live. Gitarkameratene trakk fulle hus overalt, og solgte mer enn 35 000 eksemplarer av sin første utgivelse. Den andre platen ble en enda større suksess.

Hver for seg hadde de fire trubadurene laget nok sanger til å fylle en flere timer lang egen konsert. Utfordringen – etter å ha kjørt et repertoar med «greatest hits» – lå i å lage noe nytt sammen. Selv om kvartettens andre album ble innspilt i studio, var formålet å spille som om man sto foran et publikum. Med unntak av koringen var omtrent alt spilt inn mer eller mindre «live» i løpet av 14 dager. Til og med enkelte spillefeil ble beholdt. Kvartetten valgte å kalle det nye albumet Typisk norsk (1990), i et forsøk på å vende betydningen av et uttrykk som tradisjonelt sett har vært negativt ladet. De fire trubadurene bidro med like mange viser hver, og selv om deres respektive særpreg i aller høyeste grad var til stede, kom det også frem en kollektiv helhet i både melodier og fremførelse. Platen ble fulgt opp med forestillinger i en måned på Dizzie i Oslo, i tillegg til en landsomfattende triumfturné og et nytt TV-program.

For sine meritter i 1990 fikk Gitarkameratene to Spellemannpriser, den ene for platen Typisk norsk, den andre som Årets Spellemann. Det var for øvrig Øystein Sunde selv som delte ut sistnevnte trofé, siden det er tradisjon at forrige vinner av Årets Spellemann gir trofeet videre. Gitarkameratene dukket opp som en overraskelse under Kronprins Haakons 18-årsfest på slottet 20. juli 1991, men var ellers opptatt på hver sin kant frem til 1993. Da var det klart for åtte uker på Chat Noir, ny turné over hele landet, og nye TV-programmer, men ingen ny plate. Den siste turneen ble gjennomført i april 1994.

Det eneste som har kommet i veien for Gitarkameratene, er de fire medlemmenes solokarrierer. Gitarkameratene er aldri blitt oppløst, men etter turneen i 1994 har det vist seg å bli stadig vanskeligere å samle de fire trubadurene. Det var mange som håpet på en ny turné da Gitarkameratene ble gjenforent i 2003 for å spille inn en sang til albumet Gull i fra grønne skoger (Spinner), en hyllest til ►Vidar Sandbeck, men det ble med denne ene innspillingen ­– i hvert fall i denne omgang.

De som vil vite hva Gitarkameratene betyr for de fire medlemmene, kan se etter følgende inskripsjon som står trykt på hver eneste soloplate laget etter 1988: «En gang gitarkamerat – alltid gitarkamerat!»

Gitarkameratene (Grappa, 1989)
Typisk norsk (Grappa, 1990)

Kommentarer: