Komponist, 03.06.1910–29.05.1985, født i Asker. Hartmann var utdannet pianist og komponist, bl.a. hos Fartein Valen, og er en av de sentrale norske etterkrigskomponistene i grenseland mellom klassisk og populær musikk. Fra 1946 til 1958 skrev han musikken til ti norske spillefilmer, bl.a. Aldri annet enn bråk (1954), Bedre enn sitt rykte (1954), og Same Jakki (1957). Den siste omarbeidet han til to suiter.
Han var aktiv som slagerkomponist allerede på 30-tallet, bl.a. med «Monte Carlo» (1930), «En sommerkveld på fjorden» (1930), «Min lille sommervenn» (1931), «Ved et lite bål ned' på stranden» (1933) og «Alle synger en sang om Paris» (1951). Senere konsentrerte han seg mer om tonesetting av visetekster og lyrikk, bl.a. ►Alf Prøysen («Æille har et syskjenbån på Gjøvik», «Visa hennes Hilma», «Fløttardag», «Musevisa», «Romjulsdrøm»), Einar Skjæraasen («Sommertrall», «Høstvise», «Danse mi vise gråte min sang») og ►Vidar Sandbeck («Fløytespilleren», «Jens Vankelmodig»). Skjæraasen og Sandbeck-visene er mest kjent fra ►Erik Byes innspillinger på 60-tallet. «Nocturne», hans kanskje mest kjente klaverstykke, fikk 1996 engelsk tekst, «Now», av ►Øystein Wiik til hans CD Pavane. Mest utbredt er hans melodier for ►Thorbjørn Egner, til Ole Brumm, Doktor Dyregod, Karius og Baktus, og store deler av Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. Til Hartmanns scenemusikk hører også Arthur Omres Det femte bud (1947), Den magiske stjernen i Bagdad og Hele byen flagger (1950), Vinterlek (1952) og Onkel Tom (1956). Han er godt representert på NOPAs LP-serie Light music from Norway.
Siste fra forsiden