1-2-6

06.08.2006

Rockeband startet i Bodø i 1964 under navnet The Blue Flames. Opprinnelig en instrumentalgruppe med Asbjørn Krogtoft (gitar), Gunvar Marken (gitar), Oddvar Hansen (bass) og Hans Erik Steffensen (trommer). Sistnevnte ble etter kort tid erstattet av Roger Saksenvik, og inspirert av Beatles begynte de å synge. Gruppen het i en kort periode The Fighters, før de i 1965 skiftet navn til 126. – med punktum, slik at det skulle uttales «hundre-og-seks-og-tyvende». Det var gruppens tilhengere som begynte å uttale navnet med den engelske varianten «one-two-six», noe bandet slett ikke hadde noe imot. Tallkombinasjonen var det gruppens vokalist og låtskriver Asbjørn Krogtoft (►Asa) som fant på: Han hadde en kjæreste som bodde i Håkon den sjuendesgate 26. Nummer 1 for ham bodde i nummer 26.

1-2-6 meldte seg på en talentkonkurranse i forbindelse med Polarsirkelfestivalen i Mo i 1966. Denne vant de, og premien var en prøveinnspilling for plateselskapet RCA Victor. Dette resulterte i gruppens første single «Veto» / «Little You», som ble en liten hit i Bodø vinteren 1966/67, men en flopp i resten av landet. Bandet kom imidlertid knallsterkt tilbake et halvt år senere med single nummer to: «Graveyard Paradise». En sterkt Bob Dylan-inspirert Asa hadde opprinnelig skrevet teksten som et dikt på norsk, og det var et av mange dikt som utgjorde samlingen Epigon, tiltenkt Gyldendal Norsk Forlag. Diktsamlingen så aldri dagens lys, men i 1990 – da 1-2-6 skulle markere gruppens 25-årsjubileum – ble de fleste norske strofene brukt i en nyinnspilling av «Graveyard Paradise» med undertittelen «Edens kirkegård».

«Graveyard Paradise» slo ned som en bombe i august 1967. Det vakte berettiget oppsikt at en ung nordmann – 20 år gamle Asa – kunne skrive en så reflektert sang, og det attpåtil på velformulert engelsk. Komponisten selv var imidlertid skuffet over at så få platekjøpere forsto det alvorlige budskapet i sangen. For de fleste av dem fortonte 1-2-6 seg som popstjerner, noe som understrekes av platens suksess: «Graveyard Paradise» lå til sammen 15 uker på VG-lista, seks av dem på tredje plass. 20 år senere ble den av Dagbladets lesere valgt til tidenes nest beste norske melodi, kun slått av «Du ska få en dag i mårå». Det hører med til historien at sangen egentlig hadde fire vers, men at det ene ble kuttet for at låten skulle passe bedre til single-formatet. Den lange versjonen kan høres på samleplaten One Two Six (1995).

Gruppen begynte arbeidet med en LP, men før den kom på markedet, ble to av låtene fra den sendt ut som singler. «Who’s Been Sleeping In My Bed» fikk den ubehagelige jobben å være oppfølgeren til «Graveyard Paradise». En umulig oppgave for en lettvekterlåt, og det tok heller ikke lang tid før både gruppe og plateselskap skjønte at man hadde satset på feil hest. «Elisabeth» var en langt sterkere låt, og den klarte å kapre en plass blant de ti beste på VG-lista. LP-en Curtains Falling ble omsider gitt ut tidlig i 1968, men da var allerede 1-2-6 oppløst. Etter en veldig anstrengende turné langs kysten fra Vestlandet til Kirkenes, ble avgjørelsen tatt lille julaften 1967. Tilbake satt fansen med Curtains Falling – en LP full av eksperimentelle påfunn og gode låter, samtlige tolv komponert av Asa. Det kom en siste single våren 1968, innspilt høsten i forveien under arbeidet med LP-en. Ironisk nok bar den tittelen «1-2-6».

Asa hadde debutert som soloartist på tampen av 1967 med singlen «Kvinne i sort» / «Da var hun atter like blek» (med 1-2-6 som backingband på A-siden), men i stedet for å satse på en solokarriere dannet han bandet ►Taboo tidlig i 1968. Taboo rakk bare å lage to singler før de etter et hektisk halvår ble oppløst. Asa valgte i en periode å prioritere skolegang og familie, og gjorde platekarrieren til en hobby. (Alle de fire singlelåtene til Taboo finnes for øvrig på CD-samlingen One Two Six.)

I mai 1990 møttes de fire medlemmene av 1-2-6 i studio for å drøfte muligheten for en gjenforening i anledning 25-årsjubileet. Gunvar Marken hadde funnet frem teksten til en låt som 1-2-6 aldri hadde spilt inn på plate – «17 Fool, Heh!» – og det ene førte til det andre: Gruppen møttes i studio for å gjøre fem nye innspillinger og dro deretter ut på en landsomfattende turné. «Graveyard Paradise» viste seg å være like aktuell som i 1967, spesielt i sin opprinnelige norske språkdrakt. Den nye versjonen var en kombinasjon av både norsk og engelsk tekst. Baksiden på denne singlen var den sjarmerende «Våren –65», der Asa gjenfortalte historien om de fire ungguttene fra Bodø som satset alt for musikken. Fire av de fem innspillingene som det gjenforente 1-2-6 gjorde i 1990, ble funnet gode nok for den doble CD-samlingen One Two Six, som ble utgitt i 1995 og som inneholder gruppens samlede verker.

Curtains Falling (RCA Victo, 1968)
Graveyard Paradise (Talent, 1982) samleplate m/Taboo, Asa og Lasa
One Two Six (Sonet, 1995) dobbel samle-CD

Kommentarer: