Prøysen, Alf

06.08.2006

Alf Olafsen Prøysen, 23.07.1914–23.11.1970, sanger og forfatter, født på husmannsplassen Prøysen på Rudshøgda i Ringsaker, aktiv som lyriker og sangtekstforfatter fra debuten i 1938 i Magasinet For Alle. Under krigen deltok han i revyene ved Statens Småbrukslærerskole i Asker, og fikk antatt en del revyviser hos Hansi Petra på Dovrehallen. Han debuterte på bokmarkedet 1945 med Dørstokken heme, og var tidlig aktiv i NRK, hvor det eldste bevarte opptaket på lakkplate (teknikk benyttet før båndopptakeren ble vanlig), er «Visa om Trygve Lie» fra oslostudentenes revy Ad Undas, gjort 3. mai 1946. Sendingen av denne ble hørt av Håkon Tveten, produsent hos Iversen & Frogh A/S (Columbia), som øyeblikkelig tilbød platekontrakt. Beskjedent nok nevnte ikke Prøysen at han skrev egne viser, og sang inn det Tveten bød ham. Han skrev til og med norske tekster til de to kvasireligiøse og ganske sentimentale, opprinnelig amerikanske «Frøken, gi meg himmelens nummer» og «Bare pappa hadde tid» (som ►Jens Book-Jenssen hadde refusert), innspilt i april 1947 med Columbia Salongorkester. Den solgte ikke stort, men Prøysen var allerede ved å bli landskjent via radioen.

Det store gjennombruddet kom med de tre neste platene, barnevisene «Lillebrors vise»/«Blåbærtur'n» og «Pelles bursda'»/«Cirkusvisa» (melodier ►Finn Ludt) og de ramsalte folkelivsskildringene «Husmannspolka»/«På Hamar med slakt» (trad. mel.), alle innspilt 17. 09.1948. Særlig ble «Husmannspolka» en farsott, og den første visesamlingen, Drengstu'viser (1948), ble både bestselger av dimensjoner og en stor kritikersuksess. Prøysen selv refererte ofte til 1948 som «det året je var sjenni». En samling barneviser, Lillebrors viser (1949), understreket populariteten og kvaliteten, og det samme gjorde plateutgivelsene i 1949, som «Steinrøysa ner i bakken», «Den skyldige», «Griskokktrøsta», «Koleravisa» og «Musevisa». Til sammen gjorde han 48 innspillinger for Columbia frem til 1954, av så kjente viser som «Vårvise» (mel. Tveten)/«Kjem du ikvell» og «Ungkarssorg» (1950, mel. Knut Roen), «Klara på Dal» og «Sønnavindsvalsen» (1951). «Næsning på Hamarmarten»/«Storken Ibrahim» (1953) innledet det fruktbare samarbeidet med den svenske visedikteren Ulf Peder Olrog. De ga hverandre frie hender i gjendikting til de respektive språkene av alle visene sine. Til Columbia-perioden hører også barnevisene «Basarvisa» (1952, trad. mel.) og «Skipper'n synger» (1954, mel. ►Kåre Siem) ved siden av «Julekveldsvisa» (1952, mel. Arnljot Høyland), som har fått en sentral plass i den norske julesangkanonen. I 1956 ble «Sønnavindsvalsen» og «Klara på Dal» gitt ut igjen, pålagt nytt orkesterarrangement, et tidlig eksempel på slik teknikk i Norge.

I løpet av disse årene hadde han etablert seg som en sentral kraft både via NRK, særlig i Barnetimen for de minste, som startet i 1951, og som forfatter. Ved siden av flere visebøker og novellesamlingen Utpå livets vei (1952), hadde han satt salgsrekord med den beske romanen Trost i taklampa (1950), som solgte 52 000 i utgivelsesåret. Skildringen av fabrikkarbeidersken Gunvor Smikkstugun som reiser hjem i «blåklokkevikua» midt på sommeren for å få med seg husmannsungdommen og tjenerne til et friere liv i storbyen, men som nesten blir fysisk drept av makta i bygda, var et intenst forsvar for den den gang så beryktede «flukten fra landsbygda». Den beske humoren gjorde boken populær, bortsett fra i storbondemiljøet, særlig på hjemtraktene, der forakten for «svikeren og sosialisten» Prøysen lenge var så total at omfavnelsen av ham i turismens navn etter hans død har vært vanskelig å svelge for mange. Lest i ettertid fremstår romanen som mindre morsom og mest sår i sin fint konstruerte oppbygning, nære og troverdige skikkelser og vakre bruk av Hedmarksdialekten.

I samarbeid med Asbjørn Toms dramatiserte Prøysen romanen for Det Norske Teatret, med premiere i februar 1952 og Siri Rom som Gunvor. Prøysen opptrådte som kommenterende visesanger mellom scenene, og forestillingen ble oppført hele 152 ganger, med ny oppsetning i 1957. Han opptrådte også så vidt i filmatiseringen (1955), der han sang egne tekster til musikk av Maj Sønstevold, «Blåklokkeleiken» og «Trippe-Tripp» med Gunnar Sønstevolds orkester (1955). Musikalversjonen, også i samarbeid med Toms, med musikk av Finn Ludt, hadde premiere på Det Norske Teatret i april 1963, med ►Egil Monn-Iversen som arrangør og ►Sølvi Wang som Gunvor. Hun spilte selv inn to av sangene, «Blåklokkevikua»/«Berre Vent». Andre sanger ble innspilt med artister som ikke var med i teateroppsetningen, «Tonettas Masurka» med ►Elisabeth Granneman og «Eva og Roy»/«Dobbelt Bokholderi» med ►Åse og ►Børt-Erik Thoresen. Musikalen var den første norske som ble slik en klassiker at den er oppført mange ganger, men den planlagte LP-versjonen fra 1963 ble aldri gjort ferdig. Andre kjente som har spilt Gunvor er ►Kirsti Sparboe (Trøndelag Teater), ►Britt Langlie (Det Norske Teatret) og ►Inger Lise Rypdal (Riksteatret).

For teateret skrev Prøysen også Fløttardag (Riksteatret, 1952) og To pinner i kors (Det Norske Teatret, 1954, 1965, utgitt 1961) ved siden av barnemusikalen Sirkus Mikkelikski (Det Norske Teatret, 1954, 1968, prosaversjon 1963) med ►Johan Øians melodier til «Nøtteliten», «Bolla Pinnsvin» og «Helene Harefrøken» (1956). I tillegg kommer sangtekster til Ulf Peder Olrogs Tingel-Tangel i natt, som også inneholder noen originalskrevne norske sanger med melodier av ►Bjarne Amdahl. 7 sanger finnes på EP (1959) med ►Lasse Kolstad og Astrid Folstad, mens ►Nora Brockstedt har laget en single med «Din barndoms eventyr»/«Tivolivalsen» (1959). Til sangene hører også «Det var på Lillehammer» og «Lykkehjulsduetten».

I 1954 fulgte Prøysen Håkon Tveten til Philips, der han først ga ut «Året rundt», et potpurri over to 78-sider, senere på EP sammen med Sirkus Mikkelikski-sangene. I 78-perioden (til 1957) spilte han inn 4 skillingsviser til akkompagnement av ►Robert Normann på gitar, bl.a. «Lille Vackre Anna» (1955), kjente viser som «Tordivelen og flua» (1955), barneklassikerne «Hompetitten» og «Marte og Baldrian» (1955), og de første i det lange samarbeidet med Bjarne Amdahl, «Hu Martina Mo»/«Kjerringkjeft» og «Visa hennes Staslin» (1957).

Helt spesiell er «Tango for to», lansert av Nora Brockstedt som den første i en serie Morgendagens Melodier i et lørdagsshow i Store Studio, den ble og slik en øyeblikkelig suksess at Noras egen versjon raskt måtte konkurrere med ►Kari Diesens og Prøysens egen duett med ►Torhild Lindal, som han gjorde ytterligere tre duetter med. Om det var Brockstedt-versjonen eller Prøysens egen som solgte mest, vet visst ingen (VG-lista og utdelingen av platetrofeer ble innført året etter), men uansett er dette den eneste norskskrevne slageren før ►a-ha som oppnådde millionsalg. Nora Brockstedt hadde også sitt store gjennombrudd med den i Sverige, selv om Prøysen selv gjorde en svensk versjon med Ulla Bella, og Nora sang den også på islandsk, mens Raquel Rastenni gjorde den til en evergreen i Danmark. De fleste andre internasjonale versjonene var instrumentale.

Tangoen innledet samarbeidet mellom Amdahl/Prøysen og Nora Brockstedt. Hun gjorde slagere på nytt av noen få sanger Prøysen selv hadde sunget inn tidligere («Sønnavindsvalsen», «Klara på Dal», 1957), og hun spilte inn sin versjon av «Mari du bedåre» med Alfred Janson (1958), 14 dager før Prøysens med Gerd Røstad (►Gerd og Otto). Hovedsakelig spilte Nora Brockstedt inn sanger skrevet spesielt for henne, «Senor Manuel» (1961, innspilt også med Elisabeth Granneman), det refuserte Grand Prix-bidraget «Æille så ner som a Ingebjørg»/«Med en fiol bak øret» og «Dukken i Danmark» (1962), «Bing Bang Bong»/«Svartsjuk Samba» (1964) og «Patriot-Paula» (1965) koblet med skillingsviseparodien «Sig haver du en venn» fra musikalen Hu Dagmar (Sommerteatret i Frognerparken, 1964) etter en gammel folkekomedie. Her spilte Nora Brockstedt tittelrollen, enda en Gunvor-lignende skikkelse, byjenta Dagmar som skal gifte seg med bondegutten, men blir utrangert av «hu som har gått hime og venta» og deretter jaga fra bygda.

Herfra stammer Prøysen/Amdahls mesterverk «Slipsteinsvæilsen», en vakker melodi til en tekst som begynner i idyll, men som når uanede dimensjoner når den beskriver hva alminneligheten gjør med den som måtte skille seg ut av en eller annen grunn – «når ljåen bli kvass nok/og brynet bli med/så kjæm dom i mårå og meie dekk ned/så musikken de høre/i kveldsro og fred/det er slipsteinsvæilsen som går og går ...» (skrevet av etter den tekstvarianten han ga Nora). Sangen ble vurdert som lite kommersiell, og Nora Brockstedt fikk ikke spille den inn før i 1972, den første av tre innspillinger. Det ble likevel ►Alf Cranner som gjorde den første innspillingen (1970). De resterende sangene fra musikalen er ikke spilt inn.

Prøysen og Brockstedt var hvert sitt plateselskaps store stjerner, og fikk aldri sunget inn plater sammen, men en sen radioduett av en moderne skillingsvise, «Per Infanterist og Olea Kokkepike» (Knut Haugen/Gunnar Wennerberg) fra 1969 er utgitt på Noras dobbel-CD Tango for to (1995), som ellers inneholder originalversjonene av nesten alt Prøysen skrev direkte for henne, med melodier av Amdahl.

Prøysen gjorde ikke så mange innspillinger i 45-platenes tid frem til 1961, og størst suksess i samtida gjorde barneplatene, singlen «I bakvendtland»/«Det er gemt å bo på landet» (1959) med lille ►Elin Prøysen, EP-platen Trafikk-ABC med bl.a. ►Kirsten Langbo (1961) og LP-platen O Jul Med Din Glede (1959) med Arild Berggren og NRKs Guttekor (Sølvguttene). I ettertid har både «Kjærest på en stol»/«Genservise» (1959), den elleville «Tango for Te-Ve» med Otto Nielsen (►Gerd og Otto) (1960) og «(For her er det) Solskinn og sang» (1962) blitt svært kjente. Den siste introduserte han som gatesangeren Romeo Clive i Anne-Cath. Vestlys TV-serie om Kanutten, NRKs mest slitesterke barneproduksjon i svart/hvitt. Han skrev sanger til Arne Skouens ►Leif Juster-film Bussen (1961) til musikk av Maj og Gunnar Sønstevold, og til Peder Cappelens skuespill Dikter i Ulvepels (Oslo Nye Teater, 1963). Hans oversettelser av Harold Arlen/Yip Harburgs sanger til Trollmannen fra Oz (Oslo Nye Teater, 1965), ble fremført av ►Wenche Myhre, men det var ►Torill Ravnaas (Triola) som gjorde den norske plateversjonen av Judy Garlands kjenningsmelodi, «Over Regnbuen» («Over The Rainbow»). Wenche Myhre spilte den inn på en barneplate i 2001. Prøysen opptrådte første gang som oppleser av egne dikt på de tre platene med Lyrikk og prosa i alvor og skjemt (1961), med ett dikt på hver.

Fra 1957 var han redaksjonsmedlem i radioens Søndagsposten, og han hadde faste årlige oppdrag for Barnetimen for de minste. I fjernsynets barndom så man ham også i Kosekroken og Eventyrstund. Fra 1951 skrev han over 400 ukentlige Lørdagsstubber i Arbeiderbladet, alle senere utgitt i bokform. Han var også aktiv som samler av skillingsviser for Magasinet For Alle, i bokform i 5 bind 1972–83. Og han opptrådte villig i uventede sammenhenger, bl.a. sang han som fleip inn en engelskspråklig versjon av Frank Sinatras «Strangers In The Night» – etter lydskriftmetoden; engelskopplæringen var mangelfull for husmannsunger i 20-åra. Han kan også oppleves som undrende, eldre gårdsgutt i filmen Mannen som ikke kunne le (1968).

Ved siden av samarbeidet med Nora Brockstedt, skrev han også «Sjette gongen» for Gerd Røstad (1959, mel. Amdahl) og svært personlige oversettelser av svenske viser, «En glad calypso om våren» for ►Per Asplin (1959) og «Yabba-dabba-doo Wilma» for ►Arne Bendiksen (1962). Den siste gjorde stor TV-suksess da Wilma (►Grynet Molvig) sang den til muskuløse vigelandsfigurer i Prospektkort fra Frognerparken (1963). Både hun og Sølvi Wang spilte inn Grand Prix-bidraget «Far Cha Cha» (1961, mel. ►Karl Westby). Fire gjendiktinger av Olrog finnes på en EP med ►The Monn Keys (1961). Elisabeth Granneman gjorde i 1966 en svært jazzifisert og elegant versjon av «Den Skyldige».

Som plateartist var Alf Prøysen umoderne midt på 60-tallet, og gjorde ingen innspillinger i 1963–65, men hos sitt barnepublikum møtte han ikke noen motepåvirket motvilje. Radio- og bokserien om Teskjekjerringa ble påbegynt i 1957 med Kjerringa som ble så lita som ei teskje, og fortsatt i ytterligere 3 bøker (1960, 1965, 1967) pluss senere utgivelser av enkeltstående eventyr. Teskjekjerringa ble en stor internasjonal suksess. I Sverige ble en TV-serie med Birgitta Andersson som Teskedsgumman en stor suksess, fulgt av 3 LP-plater i 1967–68 der Prøysen leser med innlagte skuespillsekvenser, og hans eneste solo-LP, Alf Pröysen Sjunger Teskedsgumman Och Andra Barnvisor (1968). Populær var også barneboken Den Grønne Votten (1964).

Mens de mest «coole» og anglo-amerikanskorienterte av den nye generasjonen visesangere midt på 60-tallet oppfattet Alf Prøysen som «johan» fordi han verken lignet på Beatles eller Dylan, kom det etter hvert en mer bevisst type kunstnere på banen. Prøysen skrev flere tekster som fikk melodi av Alf Cranner, bl.a. Cranners gjennombruddsinnspilling, «Å, den som var en løvetann» (1970). Han gjendiktet Olrogs Alice Babs-slager «I Bergakungens Land» som «Dovre-Slow» for ►Åse Kleveland (1966), samme år som ►Birgitte Grimstad debuterte med «Det første som jeg ønsker meg», raskt fulgt av en innspilling av hennes egen tonesetting av «Lomnæsvisa».

I 1966 var Prøysen på plate igjen, med en EP som inneholdt «Sjarmør-Even» (mel. R. Normann), «Kjærlighetsvisa hennes Dagros» (fra svensk, mel. Carl Anton), «Så seile vi på Mjøsa» (Olrog) og «Du ska få en dag i mårå» (mel. Otto Nielsen). Innhold og form hadde forandret seg, og uten å ha poppet seg opp, klarte han her å kommunisere med den nye generasjonen. Platen ble ingen umiddelbar salgssuksess, men fikk godt med radiospilling og medførte et comeback over tid. Så forskjellige yngre utøvere som ►Lars Klevstrand og ►Dag Frøland (single med «Du ska få en dag i mårå», 1967) begynte å interessere seg for stoffet hans, og i 1968 gjorde Prøysen både en «pop»-versjon av «Tordivelen og Flua» (med Gerd Røstad) og singlen «Romjulsdrøm» (mel. Thoralf Borg)/«Jørgen Hattemaker» (mel. Amdahl). Den siste ble opprinnelig skrevet for ►Erik Bye, som urfremførte den i Søndagsposten (utgitt på CD i 1995). Plateselskapet benyttet seg av den nye interessen, og samlet eldre innspillinger på LP, Alf Prøysen (1969) og barnesamlingen Pirion (1968). Prøysens siste plateinnspillinger ble en EP der han leste egne dikt for Den Norske Bokklubben (1970) og «Veivoktervisa» (R. Normann/Josef G. Larsen) på En kveld med Visens Venner (1970). «Æille har et syskjenbån på Gjøvik» (mel. ►Christian Hartmann) ble spilt inn i NRK i 1969, men ikke utgitt før 1971.

Våren 1970 spilte han inn en serie viseprogrammer med den yngre generasjonen (Grimstad, Kleveland, Klevstrand, Cranner og svenske Alf Hambe) for TV. Han mottok Norsk Kulturråds Ærespris og startet opptakene av en TV-serie om sitt eget liv, men døde midt i produksjonstida. Serien ble omformet til minneprogrammer i 1971.

Dødsfallet ble møtt med landesorg, og Alf Prøysen ble den første, og så langt eneste fra populærmusikken som har fått sitt siste hvilested på Minnelunden på Vår Frelsers Gravlund, der han ligger ikke langt fra Ibsen og Bjørnson. Den dobbelte LP-platen Du ska få en dag i mårå (1971) lå 56 uker på VG-lista (nådde 2. plass) og solgte til gull (over 50 000 eks.). Både tidligere ikke innspilte viser, dikt som fikk nye melodier og nyversjoner av de kjente visene ble gjort av bl.a. Åse Kleveland, Lars Klevstrand, Alf Cranner, ►Tone Ringen og Kirsti Sparboe på plater blandet med annet materiale, og Erik Bye hyllet ham i sin «Alf» (1973). Den populære radioserien med barndomserindringer, Det var da det og itte nå ble utgitt som bok (1971), samtidig som Bokklubbens Lyrikkvenner ga ut den første diktsamlingen uten noter eller besifringer, Lørdagskveldsviser. I 1972 kom Verker i 12 bind, hvorav 3 med viser og vers. Serien er langt fra komplett, og inneholder ikke alle sangene fra teaterstykker og filmer. Skuespillene og musikalmanuskriptene mangler også.

Det Norske Teatret har med hell spilt flere forestillinger i kabaretform, satt sammen av sanger, dikt og dramatiserte stubber, som Kjæm du i kveld (1974), Når groværet kjem (1980) og Så seile vi på Mjøsa (1989), ved siden av barneforestillingene I Bakvendtland (1972) og Hompetitten (1977). Riksteatret har oppført I Bakvendtland i flere runder, og har ellers hatt stor suksess med tre dramatiseringer av Teskjekjerring-historier (1980, 1985, 1986). Under betegnelsen Fam. Fetesen har ensemblet spilt inn Teskjekjerringa på camping (1994) med Linda Tørklep i tittelrollen. En dansk versjon (overs. av Aase Ziegler) av Sirkus Mikkelikski, Historien om dyrenes cirkus (1981), har musikk av sangerinnen Grethe Mogensen, som leser og synger på platen.

Interessen for Prøysens sanger og øvrige verker var stigende gjennom hele 70-tallet, avtok noe på 80-tallet og steg til voldsomme dimensjoner rundt åttiårsjubileet i 1994. Det nytter lite å forsøke å overskue antallet innspillinger av Prøysen-materiale i denne perioden, men enkelte LP/CD-utgivelser med bare eller overveiende Prøysen-materiale er interessante. Nora Brockstedt har spilt inn tre plater med utelukkende Prøysen-materiale, Nora synger Prøysen (1971), På blåbærtur i Prøysenland (1974) og Alf Prøysen tolket av Nora Brockstedt (1993). Disse inneholder i hovedsak sanger hun ikke har gjort originalinnspillingene av, men er likevel definitive. Hun gjorde nyversjoner av «egne» Prøysenviser på I lave sko (1972), og en modig nytolking av «Slipsteinsvæilsen» på Hilsen Nora (1990).

Andre som har levert interessante Prøysenplater er Elin Prøysen med Pikeønsker fra en veranda (1973) og i duett med Egil Johansson på Prøysen for to (1977), ►Maj Britt Andersen med Kjærtegn (1992) med utelukkende nye melodier, signert Geir Holmsen, Viggo Sandvik fra ►Vazelina Bilopphøggers med Æille har et syskjenbån på Gjøvik (1983) og Lillibeth Lunde Elgstøen med Som dogg i måråsol (1986). Helt spesiell er den svenskfødte Hollywood-stjernen Signe Hassos Signe Hasso sjunger och berättar Alf Pröysen (1979). Barnesangene finner man på plater med bl.a. ►Anita Hegerland (1972), ►Vidar Lønn-Arnesen (1974 og 1975) og ►Hanne Krogh (1995). Mest kontroversielle er I min fars hus er det mange rom og de fleste er i kjelleren (1992) og Med blanke ark (1994), der artister fra rock, pop, jazz og folkemusikk fremfører synkretistiske versjoner på sine respektive dialekter, med resultater som strekker seg fra det affekterte og/eller anstrengt nytolkende (Karin Krog, ►Lynni Treekrem, ►Silje Nergaard, ►Reidar Larsen) via det greit akseptable til det helt glitrende (►Pogo Pops, ►DumDum Boys og ►deLillos). Disse platene viser at det er mye å hente hos Prøysen også for moderne artister fra andre stilarter, og er interessante i sine forsøk på nytolking, men plages av vedlagte innleggsbøker som hevder at dette er de endelige versjonene med de første artistene som har begrepet noe av Prøysen – en totalt ubegrunnet fornærmelse mot Prøysen selv og andre fortolkere, ikke minst Nora Brockstedt. Et lignende prosjekt, Nå har vi vaske golvet (2003) er mer innen tradisjonen, med artister som Kåre Conradi og Marian Aas Hansen, og akkompagnement ved ►Kringkastingsorkesteret. ►Katia Cardenal ga i 1999 ut to plater hvor hun sang egne oversettelser til spansk av hans viser.

I forbindelse med åttiårsjubileet ble det utgitt to CD-bokser med Alf Prøysens innspillinger, begge med fem plater. Original Prøysen (1993) inneholder 154 NRK-opptak fra 1946–70, og omfatter litt ukritisk utelukkende innspillinger av sanger med egne tekster. Noen av innspillingene hadde tidligere vært utgitt på plate. Alle hans offisielt utgitte opptak, både på Columbia, Philips og andre etiketter, ble samlet på Alf Prøysen på grammofon. Komplette plateinnspillinger (1993), som også inneholder en 80 siders bok med artikkelstoff av Elin Prøysen og detaljert diskografi. Senere har EMI og Polygram/Universal vendt og snudd Prøysens katalog på så mange CD-er at det er blitt ganske uoversiktlig.

Det er kommet flere bøker om Alf Prøysen, både biografier, bildepraktverk og mer akademiske analyser, men ingen har så langt skrevet den store endelige biografien som analyserer både mannen, hans verk og de mange versjonene som er blitt gjort av stoffet hans på scener og plater.

Hans verk som visedikter, lyriker og prosaist henter nesten utelukkende miljø fra Hedemarksbygdene, men han er ingen hjemstavnsdikter. Hans Hedemarken er et litterært landskap, et mikrokosmos som inneholder all verdens problematikk, minimalisert til en form som gir ham anledning til å kommunisere den mest innviklede livskunnskap til et stort publikum som aldri føler seg intellektuelt tråkket på. Nettopp denne svært bevisste enkelheten er i seg selv genial, og gjør at hans lokalmiljø kan oppleves som nært og gjenkjennbart selv i andre verdensdeler. Synsvinkelen er som regel dyrs, barns eller kvinners, og voksne menn skildres nesten bare fra disse vinklene.

Som sanger hadde Alf Prøysen ikke noe stort teknisk register, men varme, sterkt særpreg og en musikalitet som på det beste nærmet seg en jazzsangers. Både alene, med tekster til tradisjonelle melodier som han hadde plukket opp på sin vei, og i samarbeid med samtidige komponister, sto han for en produksjon av sangtekster på et høyt litterært nivå, uten at han noen gang mistet fotfestet i populærmusikken. Ingen har etterlatt seg noe lignende, og fremtiden vil by på flere glimrende og redselsfulle forsøk på å nytolke og modernisere stoffet hans. Det finnes også et større antall ikke utgitte viser og en god del lyrikk som ikke er tonesatt, og mange vil utvilsomt føle seg kallet. Alf Prøysen er uten tvil den viktigste tekstforfatter i norsk populærmusikks historie, samtidig som han er en sentral utøver av både eget og andres materiale.

O jul med din glede (Philips, 1959) m/flere art.
Teskedsgumman 1–3 (Sveriges Radio, 1967–1968) m/flere art.
Alf Pröysen sjunger Teskedsgumman och andra barnvisor (Sonora Sverige, 1968)
Pirion. Alf Prøysen synger for barna (Fontana, 1968) (CD 1988, 1991, 1995) samleplate
Alf Prøysen (Fontana, 1969) samleplate
Hver sin vise (Fontana, 1969) m/flere art.
Barnas Trafikkplate (Philips, 1970) m/flere art.
En kveld med Visens Venner (RCA, 1970) m/flere art.
Alf Prøysen leser egne dikt (Nor-Disc/Bokklubben, 1970) EP
Alf Prøysens beste barneviser (Columbia 1970, ) (CD 1996) samleplate
Alf Prøysen (Columbia, 1971) (CD 1996) samleplate
Du ska få en dag i mårå (Fontana, 1971) (CD 1988, 1992) 2LP, samleplate
Den ukjente Prøysen (Fontana, 1973) samleplate
Å, du gode sparegrisen min (Philips, 1975) (CD 1995) NRK-opptak
Graset er grønt for æille (Philips, 1980) (CD 1995) 3LP-boks, samleplate
Alf Prøysen fra Barnetimen for de minste (Snowflake, 1984) NRK-opptak 1953–70, med pålegg av moderne akkompagnement
Prøysens jul (Philips, 1990/1993) samleplate
Original Prøysen (Kirkelig Kulturverksted, 1993) 5CD, NRK-opptak 1946–70, samleplate
På grammofon. Komplette plateinnspillinger (Philips, 1993) 5CD, 1947–1970, samleplate
Prøysens sommer (Philips, 1994) samleplate
Velvalgte viser (Philips, 1998) samleplate
Velvalgte barneviser (Universal Music, 2000) samleplate

Kommentarer: