Titanic

06.08.2006

Hardrockband dannet i 1969 i Tyskland på restene etter ►The Beatnicks. Titanic var det første norske bandet som gjorde stor suksess utenfor Skandinavias grenser, og det eneste frem til midten av 80-tallet som var internasjonalt kjent. Ironisk nok holdt Titanic aldri en konsert i Norge.

I likhet med det historiske cruiseskipet som gruppen er oppkalt etter, er mytene om Titanic mange. Den største myten er at de stakk av fra Norge for å slippe å avtjene verneplikten, og at de aldri torde å komme tilbake for å spille i gamlelandet av frykt for å bli buret inne. Denne myten er på det nærmeste riktig. The Beatnicks stakk ikke av fra Norge bokstavelig talt, men søkte på ærlig vis i 1969 om å få utsette militærtjenesten på grunn av spillejobber i Danmark. Problemet var at de aldri vendte tilbake.

The Beatnicks – bestående av Kjell Asperud (vokal), Janne Løseth (gitar), Truls Lorck (trommer) og Kjell Aas (keyboards) – flyttet til Danmark sommeren 1969 etter å ha turnert i både Tyskland og Israel. De flyttet videre til Tyskland, hvor de fikk med seg den engelske vokalisten Roy Robinson. Bandet følte at de måtte ha en vokalist uten snev av norsk aksent hvis de skulle satse i utlandet, og med Robinson fikk de en mann hvis stemme kunne minne om både Mike Harrison i Spooky Tooth og Roger Chapman i Family – to britiske band som hadde et stort publikum på kontinentet ved overgangen til 70-tallet. Kjell Asperud – bedre kjent som Kjaperud – gikk elegant til side og ble en konge på congas.

Samtidig bestemte de seg for å skifte gruppenavn, fordi Beatnicks var et navn som de følte hørte hjemme i en annen tid. Nå kalte de seg Norwegian Wood. Etter noen magre måneder, gikk flyttelasset videre til Frankrike. Her skiftet bandet navn igjen – nå til Titanic. Endelig løsnet det. Titanic fikk fransk manager i Jean-Jacques Souplet og platekontrakt med den franske avdelingen av CBS Records.

Debutalbumet virker i ettertid som en musikalsk mellomstasjon fra Beatnicks til Titanic. Noen av låtene hørte tydelig hjemme i bandets gamle repertoar, mens tre lange komposisjoner – «Searchin’», «Something On My Mind» og «I See No Reason» – viste i hvilken retning Titanic ville gå. Den nye musikkstilen var tydelig påvirket av britiske grupper som Spooky Tooth og Procol Harum, men bar ellers preg av å være original og gjennomtenkt.

«I See No Reason» ble sendt ut på single og gjorde det bra på listene i Frankrike. Titanic bestemte seg for å følge opp suksessen med en ny single, og spilte inn en tøff, fengende rockelåt kalt «Sing Fool Sing». For å fylle B-siden gjorde gruppen som man pleide å gjøre på 60-tallet: laget en spontan jam i studio. Tydelig inspirert av Santanas opptreden i filmen Woodstock (som ble lansert høsten 1970) og med et kamprop som sikkert er blitt hoiet fra de fleste fotballarenaer, leverte Titanic en instrumental som ikke var ment å være noe annet enn fyllstoff for en single. Selv tittelen var ment som en spøk: «Sultana», et ordspill på Santana. Den uhøytidelige innspillingen skulle vise seg å bli vendepunktet for Titanic.

«Sing Fool Sing» ble ingen stor slager. Det gikk et halvt år, så begynte den britiske DJen Emperor Rosko å spille baksiden «Sultana» på diskotekene i Manchester. Da eksploderte det. CBS byttet om på lablene og sendte singlen ut på nytt, og den ble en storselger over hele Europa og Sør-Amerika. I USA ble den ikke gitt ut, og grunnen er enkel: Siden Titanic var tilknyttet samme plateselskap som Santana, var man redd for at platen kunne ødelegge for Carlos Santana og hans band. For så vidt var det riktig tenkt, men bittert for Titanic som også måtte droppe planene om en USA-turné fordi manageren deres var redd for at gruppen skulle forlate ham og bli værende «over there».

I stedet for et liv i luksus i USA, satset Titanic nå for fullt i Europa med albumet Sea Wolf (1971). Dette ble en meget gjennomført plate, og i ettertid står den som gruppens mest kjente – mye på grunn av «Sultana». Et annet kutt var «Exiled», hvor gruppen innrømmet at de levde et liv i eksil. To nye singler fulgte det neste året, først en tung ballade i form av «Half Breed», hvor B-siden «Santa Fe» var en billig allsang-kopi av «Sultana». Deretter fulgte «Rain 2000», som også hadde klare referanser til «Sultana», men som i det minste var en fullverdig komposisjon.

Etter tre års fremgang kom det første skuddet for baugen tidlig i 1973 da Kjell Aas sluttet. Med ham forsvant også mannen som skrev godt over halvparten av materialet. Roy Robinson dro til Norge for å hente en ny organist, og kom tilbake med Helge Grøslie fra ►Junipher Greene. Samtidig bestemte Titanic seg for å innlemme en bassist i besetningen. Inntil nå hadde Kjell Aas besørget bassen på konsertene med orgelpedalene sine, mens Løseth hadde spilt bass i studio. Valget falt på eksilbriten Eric «Arica» Siggs, som i tillegg til å være en habil bassist også sang og komponerte. Han kvitterte for ansettelsen ved å skrive storparten av materialet til gruppens tredje LP, Eagle Rock (1973). Dette var en plate der påvirkningen fra samtidige grupper som Deep Purple og Uriah Heep kom tydelig frem, og mye av grunnen var nok de nye medlemmene. De skal imidlertid ikke ha skylden for at Eagle Rock også inneholdt det som kanskje er den eneste hyllesten til et norsk fotballag innspilt i London av et rockeband i eksil – «Heia Vålenga».

Siggs forsvant ut av Titanic etter bare noen få måneder, og en ny engelskmann ble hentet inn – gitaristen John Williamson. Hans ilddåp var singlen «Macumba», en av gruppens beste innspillinger, utgitt høsten 1973. Omtrent samtidig ble det gitt ut en samle-LP i Canada, også den kalt Macumba, for på den måten å forsøke å komme seg inn på det amerikanske markedet. Det lyktes ikke.

Det påfølgende året skulle vise seg å bli tøft for bandet, både personlig og kommersielt. To viktige medlemmer sluttet – Truls Lorck og Helge Grøslie – og sommeren 1974 opplevde Titanic sitt kanskje største nederlag da de skulle spille i Norge for førs­te gang. Stedet var Holmenkollen, hvor den andre Ragnarock-festivalen skulle gå av stabelen. Titanic var blitt fristet med 20 000 kroner og privatfly. Stemningen var stor – inntil bandet oppdaget at det ikke fantes et eneste sett congas for Kjaperud. Gruppens manager tok affære, og forlangte at congas skulle skaffes til veie umiddelbart. Da dette ikke lot seg gjøre på en søndag i Norge, tok manageren med seg hele Titanic og forlot Ragnarock. Tilbake sto tusenvis av tilhengere som følte seg snytt, og et norsk rockeband ved navn ►Prudence, som ikke fikk spille fordi de var satt opp på programmet akkurat da man ventet på congas.

Den eneste utgivelsen fra Titanic i 1974 var en single med to treffende titler: «Rock’n Roll Loser»/«Sliding Down Again». Briten Andrew Poulton hadde overtatt trommene etter Lorck. Grøslie ble ikke erstattet permanent. I stedet valgte Titanic å bruke Pete Atkin som medhjelper på enkelte innspillinger til neste LP, Ballad Of A Rock’n Roll Loser (1975). Denne platen viste nye sider ved Titanic. Hardrocken var tonet ned til fordel for amerikanskinfluert soft-rock og soul. Nesten alt materialet var komponert av de britiske medlemmene. Stilskiftet ble ikke så godt mottatt som bandet hadde håpet, og mot slutten av 1975 ble Titanic oppløst. På det tidspunktet var det bare to nordmenn igjen i besetningen, og Titanic kunne ikke lenger kalle seg et norsk rockeband i eksil.

Et drøyt år senere gjenoppsto Titanic med Robinson, Løseth, Kjaperud og Lorck. Med seg fikk de franskmennene Claude Chamboissier (orgel) og Saintclair Brunet (bass). Ny platekontrakt ble sikret med det franske selskapet Barclay, og LP-en Return Of Drakkar ble sendt ut i 1977. Platen viste at Titanic igjen satset på hardrock, samtidig som bandet flørtet med tidsriktig funk – men totalt overså pønk.

Kjaperud valgte overraskende nok å gi seg etter Return Of Drakkar, og nesten like overraskende var det at Kjell Aas vendte tilbake da både Chamboissier og Brunet sluttet. De fire gjenværende originalmedlemmene laget albumet Eye Of A Hurricane (1978). Ved inngangen til 80-tallet var Titanic nok en gang oppløst, men de fleste medlemmene ble værende igjen i Frankrike. Kjaperud forsøkte seg med en nyinnspilt utgave av «Sultana» i 1986 under sitt franske artistnavn Chappy. «Sultana 86» ble utgitt på maxi-single av CBS med «Rain» på B-siden. Senere flyttet han tilbake til Norge og fortsatte i bransjen som konsertarrangør.

Midt på 90-tallet forsøkte Janne Løseth, nå bosatt i Monaco, å blåse nytt liv i Titanic. Bandet hans kom dessverre helt i skyggen av at skipsvraket på havets bunn ble funnet, og at tidenes til da største filmsuksess ble lansert. Selv med et gruppenavn som Titanic er det vanskelig å konkurrere mot slike odds.

Titanic (CBS, 1970)
Sea Wolf (CBS, 1971)
Eagle Rock (CBS, 1973)
Macumba! (Columbia, 1973) kanadisk samleplate
Ballad Of A Rock’n Roll Loser (CBS, 1975)
The Best Of Titanic (Embassy, 1975) samleplate
Greatest Hits Vol. 2 (Embassy, 1977) samleplate
Return Of Drakkar (Barclay, 1977)
Eye Of A Hurricane (Eurodisc, 1978)
Greatest Hits (CBS, 1981) samleplate

Kommentarer: