Tunaal, Hege

06.08.2006

Vokalist, gitarist, revyskuespiller og sangpedagog, f. 17.06.1948 i Bærum. Hege Tunaal er anerkjent for sin evne til å tolke viser med en personlig og karakteristisk innlevelse. Hun har tolket det meste fra norske folketoner til Bertolt Brecht og Mikis Theodorakis, og har for all ettertid sikret seg en plass i norsk visehistorie med sin fremførelse av «Aldri meir» fra sangsyklusen om Ola Skutvik og Mariann av ►Hartvig Kiran.

Hege Tunaal studerte sang, gitar og piano ved Musikkonservatoriet i Oslo, og ble den første som tok eksamen i sangpedagogikk ved Musikkhøyskolen. Hun fortsatte med spesialstudier ved Dramatiska Scenskolan i Stockholm, og har siden tidlig på 80-tallet undervist i sang ved Kunsthøgskolen i Oslo. Sin solide utdannelse til tross, det er som visesanger hun er mest kjent for nordmenn flest. Karrieren startet i skoleoperetter sammen med skolekameraten ►Lars Klevstrand på Nadderud gymnas midt på 60-tallet, og den offentlige konsertdebuten fant sted på viseklubben Dolphins i 1967.

Tunaals første LP-utgivelse var Dobbeltportrett, laget i samarbeid med Klevstrand i 1969. De to unge artistene tolket folketoner og viser av både ny og gammel dato, med fokus på Geirr Tveitts melodier til Herman Wildenveys tekster. Solodebuten kom tre år senere med Olje, brød og vin. Her tolket hun 17 viser av så vidt forskjellige komponister som Leonard Cohen, Inger Hagerup, ►Ole Paus og Lennon & McCartney. Selv satte hun melodier til tekster av Arnljot Eggen, Harald Sverdrup og Hans Aleksander Hansen. Produsenter var Stein Robert Ludvigsen og Frode Thingnæs. Sistnevnte var også platens arrangør.

Den neste platen, Vide med vind (1974), inneholdt det som skulle bli Hege Tunaals signaturlåt; «Aldri meir». Albumet var en samling av 16 viser av Hartvig Kiran, og selveste ►Geirr Tveitt skrev omslagets hyllestartikkel. Tveitt utropte likså godt platen til å være en landevinning. Johnny Sareussen var produsent og Gunnar Jess arrangør. Kvinneåret 1975 ble markert med albumet Roser og tistler, der Tunaal sang tekster utelukkende av kvinnelige forfattere. Blant dem var Karin Boye, Astrid Tollefsen og Inger Hagerup. Gunnar Jess var denne gang både komponist, arrangør og produsent.

Hege Tunaal fikk virkelig vist sin allsidighet i 1978 gjennom tre plateutgivelser; Aramsasa, Leve Patagonia! av ►Ketil Bjørnstad og et album i serien Contemporary Music From Norway. Aramsasa var en barneplate der et tjuetalls sanger ble fremført av Hege Tunaal sammen med barn. Produsent var Oddvar Sanne, kjent fra ►The Monn Keys. På Leve Patagonia! deltok Tunaal på ett spor, mens hun på Contemporary Music From Norway sang fire komposisjoner av Geirr Tveitt akkompagnert av Lars Klevstrand (gitar) og Gunnar Jess (piano).

Albumet Yada fra 1980 anses for å være noe av det fremste i Hege Tunaals produksjon. Artisten ble her akkompagnert av et stjernelag ledet av arrangør Anders Ekdahl, ►Sverre Kjelsberg deltok som gjest og ►Arne Bendiksen var produsent. Blant sangene var en ny favoritt; «Yada Yada La Scala». I mars 1983 dro Tunaal til Øksendal for på nytt å samarbeide med Lars Klevstrand, denne gang i sangsyklusen Historia om Ola Skutvik og Mariann av Hartvig Kiran. Produsent og arrangør var ►Henning Sommerro, og dirigent for Ålesund Kammerensemble var Arne Sæther. De 23 visene ble opprinnelig fordelt over to separate plater, utgitt på et lokalt selskap, men ble gjenutgitt på en enkel CD i 1998.

Neste plateprosjekt Epitafios (1983) var et dusin sanger av den greske komponisten og dirigenten Mikis Theodorakis, innspilt i samarbeid med Lakis Karnezis (bouzouki) – kjent for sitt samarbeid med Theodorakis siden 1961. Tunaal var selv produsent, Karnezis arrangør, og de nynorske tekstene var skrevet av Svein Selvik. Åtte av de tolv sangene var spunnet rundt det poetiske verket Epitafios, forfattet av Jannis Ritsos. Epitafios handler om opprøret i Thessaloniki i 1936, der arbeiderne og hæren gikk sammen mot regjeringen, men ble slått tilbake. Diktverket spilte en avgjørende rolle i den nygreske folkemusikken, fordi Theodorakis la det til grunn for en sangsyklus. Epitafios er navnet på en seremoni som går for seg langfredag i den gresk-ortodokse kirke, mens Epitafium symboliserer Kristi grav.

Hege Tunaal fortsatte sin etniske reise på albumet Under sol som brenn og brenn (1988), innspilt i samarbeid med folkemusikkgruppen Melinka. Artisten hadde denne gang valgt seg sanger av den chilenske kvinnen Violeta Parra, som av forfatteren Pablo Neruda ble omtalt som «Sør-Amerikas flagg». Platen ble innspilt i Bergen med en ung Yngve Sætre som lydmikser. Etter denne platen skulle det gå 15 år før Hege Tunaal igjen var aktuell på platemarkedet.

I 1995 laget Tunaal kabareten Chansonettan’ i Hjorten sammen med Morten Gunnar Larsen. Forestillingen var en studie i musikk, kostymer og underholdning gjennom en 50-årsperiode (fra 1890 til 1940) på Trondheims etablissement Hjorten. Forestillingen ble spilt omkring i landet over en femårsperiode. Sammen med pianist Arne Borg laget hun forestillingen Jeg har no’ på hjertet i 2002, hvor noe av materialet skulle danne basis for albumet Ildfluer (2003).

I en alder av 55 år ga Hege Tunaal ut sin første plate med bare egne viser. Ildfluer viste en artist som ikke bare var moden og selvsikker, men også bedre og mer avslappet enn noensinne. Artisten var både livsklok og ertende, sensuell og advarende, nærgående og distansert. Det virket i det hele tatt som om albumet hadde ligget og ruget i 35 år før artisten selv følte at tiden var inne til å klekke det ut. Lars Klevstrand var produsent på en plate der Tunaal også leste tre dikt.

Dobbeltportrett (Nor-Disc, 1969) m/Lars Klevstrand
Olje, brød og vin (Polydor, 1972)
Vide med vind (Polydor, 1974)
Roser og tistler (Polydor, 1975)
Aramsasa (Flower, 1978)
Yada (Triola, 1980)
Hartvig Kirans viser – Historia om Ola Skutvik & Mariann – Del I og II (Art-O, 1983) 2 separate LP-er gjenutgitt på CD i 1998
Epitafios (På Norsk, 1983)
Under sol som brenn og brenn (Heilo/Sidespor, 1988)
Ildfluer (Pan, 2003)

Kommentarer: