Brockstedt, Nora

06.08.2006

Sanger og kabaretartist, f. Berg 20.01.1923 i Oslo. Etter at hun hadde vunnet en talentkonkurranse på Jordal Amfi i 1942, dannet hun og Oddvar Sørensen (Sanne) Harmony Duo, og ble engasjert av ►Jens Book-Jenssen til årets sommerevy på Chat Noir. De gjorde sin eneste plateinnspilling, «Enn en gang skal fuglene synge»/«Kanskje engang tilbake den kommer», som refrengsangere med ►Kristian Haugers orkester februar 1945. I siste halvdel av 40-årene var Nora Berg aktiv som jazzvokalist, som solist og i vokalensembler. Hun er vokalist med Pete Browns orkester på «Gotta Be This Or That», koblet med deltagelse i en kvintett med bl.a. Oddvar Sørensen og Frank Weylert på «Love In Bloom» (1946). Inspirasjonen fra Ella Fitzgerald og Billie Holiday er svært hørbar på disse tidlige innspillingene.

I 1951 var hun, nå gift Brockstedt, med på å starte ►The Monn Keys, og deltok på deres ca. 30 første innspillinger frem til 1955, bl.a. «Solskinn Ombord» (1951), «Øllebrød» (1952) og «Dyrene i Afrika» (1953). I 1953 fikk hun solokontrakt med NERA på etiketten Musica, fra 1956 RCA, og debuterte med «Du, du, du»/«Jeg venter på min venn» (1953). Det helt store gjennombruddet kom i Book-Jenssens Chat Noir-revy Kjør Storgata med «En liten pike i lave sko». Plateinnspillingen i 1955 ble raskt solgt i over 50 000 eksemplarer. Den svenske versjonen av denne medførte tilbud om engasjement som vokalist etter Alice Babs i Skandinavias mest prestisjetunge storband, Thore Ehrlings orkester. Dermed forlot hun The Monn Keys. I disse årene ble nesten alle innspillingene gitt ut i både norsk og svensk språkdrakt, siden hovedbasen i lange perioden var Sverige. Frem til midten av 60-tallet var hun med i enkelte Chat Noir-revyer for Book-Jenssen, ►Egil Monn-Iversen og ►Einar Schanke, men hovedsaklig er hun forblitt trofast mot sangen.

Den ufattelig populære «Tango for to» (1957), som hun hadde like stor suksess med på norsk, svensk og islandsk, innledet det lange og fruktbare samarbeidet med ►Alf Prøysen og ►Bjarne Amdahl, som skrev over 20 sanger til henne. «Klara på Dal» (1957) og «Mari du bedåre» (1958) er de mest kjente fra 50-årene. Høydepunktet i samarbeidet ble musikalen Hu Dagmar (1963), der «Slipsteinsvæilsen» beskt forteller om villblomstene i marka, som brutalt blir meiet ned av ljåen fordi de ikke «passer inn». Denne ble regnet som lite kommersiell, og hun fikk ikke spille den inn før i 1972. Derfor ble det ►Alf Cranner som først gjorde den på plate (1970). Hun har senere gjort ytterligere to versjoner av den, i 1989 og 1993. Ved siden av singler med originalt Prøysen-materiale har hun gitt ut tre album med hans sanger, Nora synger Prøysen (1971), På blåbærtur i Prøysenland (1974) og Alf Prøysen tolket av Nora Brockstedt (1993). Det er også Prøysen-­viser på de fleste av hennes andre utgivelser.

Ellers hadde hun i siste halvdel av 50-tallet slagere som «Det som skjer, det skjer» (1956), «Røkk og rull på Ring» (1957), «Augustin» og «Er du gla' i meg ennå, Karl Johan?» (begge 1959). I 1957 utga hun også en plate med Ragnvald Skredes gjendiktinger av to sanger fra Jerome Kern/Oscar Hammersteins Showboat, «Eg må halde av mannen min»/«Bill». Engelskspråklige versjoner ble koblet med «A Tisket, A Tasket»/«Basin Street Blues» på EP i Sverige. I NERA-perioden frem til 1959 ga hun ut rundt 50 norske singler og 8 EP-plater. I tillegg kom rundt 30 singler, 12 EP-plater og LP-platen Nora sjunger i Sverige. Egil Monn-Iversen var arrangør og orkesterleder på de fleste platene.

I 1960 utvidet hun sitt skandinaviske publikum gjennom TV-seriene Slagerparaden (1960), og den hederlige fjerdeplassen internasjonalt med Grand Prix-klassikeren «Voi Voi», som også fikk fine listeplasseringer hjemme. Hun vant igjen i 1961 med «Sommer i Palma», en langsom og svært jazz­inspirert ballade uten kommersielt potensial, men med en fin syvendeplass i Cannes. I 1963 vant hun enda en gang, med «Solhverv», men var engasjert på annet hold, slik at ►Anita Thallaug ble sendt til London. I 1960 skiftet hun også plateselskap, til Egil Monn-Iversen A/S på den norsk-svenske etiketten Karusell. Det ble ca. 20 norske singler i første halvdel av 60-tallet. Prøysen-samarbeidet fortsatte med «Senor Manuel» (1961), «Æille så ner som a Ingebjørg»/«Med en fiol bak øret» (1962), «Bing Bang Bong»/«Svartsjuk Samba» (1964) og «Patriot-Paula»/«Sig haver du en venn» (1965). Ellers var «Lykkeliten» (1961), «Du mener vel alvor, Halvor» (1961) og «Guri Malla» (1962) svært populære.

Etter at poppen slo gjennom midt på 60-tallet, hadde hun en femårsperiode med relativt liten aktivitet. Radioslageren «Morsevisa» (1967) er en duett med ►Rolf Just Nilsen fra Stompa-filmen Himmel og Hav, der hun dubbet syngingen for den kvinnelige hovedrollen, til stor moro for kinopublikum, som øyeblikkelig gjenkjente stemmen. I den eksperimentelle TV-teaterforestillingen I dag død, i morgen rosenrød (1969), sang hun delvis atonal musikk av sin tidligere faste akkompagnatør Alfred Janson. Da LP-platen slo gjennom for fullt i Norge, ga Nora Brockstedt ut sin første, Noe Nytt (1970), med bl.a. fine norske versjoner av sanger av Burt Bacharach og Jaques Brel. Dette var ingen stor kommersiell selger, men fikk svært gode kritikker og hun var igjen en aktuell artist. Hun fulgte raskt opp med den første av Prøysen-samlingene, som over tid ble en stor selger. I 1972 oppsummerte hun den tidlige karrieren med mest nyinnspillinger av I lave sko med Willy Andresens orkester. Samme år kom Noras jul. Singlen Colargol lå 18 uker på VG-lista i 1974. I 1974 mottok hun Spellemannprisens hederspris. Året etter kom de to barneplatene Nora i Egnerland og På blåbærtur i Prøysenland. I 1975 gjorde hun høyst personlige versjoner av noen av ►Lalla Carlsens beste sanger på Gamle revyviser. En single med Ulrik Neumanns vakre Vals (1976) markerte et kunstnerisk høydepunkt, men det skulle gå over 10 år mellom denne og neste soloplate. I 80-årene turnerte hun flitttig for Rikskonsertene. Rollen som fru Enebær i Jul i Skomakergata og serien om Tøydokke-Anna sørget for at stemmen ble kjent for generasjoner som visste lite om alle slagerne. Senere deltok hun i flere år som Nissemor i ►Per Asplins Putti Plutti Pott.

På slutten av 80-tallet var hun igjen en av NRKs hyppigst spilte artister. Dette resulterte i hennes første CD, Hilsen Nora (1990), en lavmælt samling jazzballader og viser med norske og svenske tekster. Mye av tekstmaterialet på denne og flere av LP-ene fra 70-tallet er signert hennes ektemann Arne Riis. I 1993 feiret hun syttiårsdagen med ny Prøysen-CD. Den dobbelte Tango for to (1995) gir et tverrsnitt av hele hennes karriere, og ble utgitt i forbindelse med 50-årsjubileet som plateartist. Den ble lansert i et TV-program der ►Kari Bremnes, Ola Fjellvikaas og Guri Schanke sang flere av hennes største hits for henne, ikke minst for å understreke hennes påvirkning for flere generasjoner norske sangere. Hun fremsto som selve veteranen blant norske jazzvokalister i Oslo Jazz Circles TV-overførte jubileumskonsert i Konserthuset 1998, utgitt på CD.

Nora Brockstedt utviklet tidlig en meget personlig og umiddelbart gjenkjennelig «grammofonstemme», og ble raskt en mester i å utnytte de moderne mikrofonenes mange muligheter for intim, jazzswingende sang. Selv om hun bare har gjort et fåtall rene jazzinspillinger, er hun musikalsk uttrykksmessig forblitt jazzvokalist, blandet med en sylskarp diksjon, og en fantasi som gjør at hun som regel klarer å skjule eventuelle banaliteter i tekstmaterialet. Formen kan best sammenlignes med amerikanere som Doris Day og Peggy Lee, og med svenskenes Monica Zetterlund. Stemmen er i forbløffende grad velholdt, kanskje fordi hun fra 90-tallet bare har jobbet når hun virkelig har hatt lyst. As Time Goes By (2004) er utrolig nok hennes første hele engelskspråklige jazzutgivelse. Den begynte som et jazzprogram for NRK i desember 2003, og viser at under gode forhold er stemmen intakt med en kanskje uventet råhet, uten «gammeldamevibrato», og at kommunikasjonsevnen ikke er svekket. Platen ble fulgt opp av den slentrende duettsinglen «La det sne» med Kåre Conradi. Den ble en stor radiohit i julerushet. Med 60 år lang, nesten uavbrutt platekarriere, er Nora Brockstedt norsk musikks Grand Lady, og få norske artister har betydd så mye så lenge i nordmenns hverdag.

Nora sjunger (Cupol, Sverige, ca. 1959)
Noe Nytt (Play Continental, 1970)
Nora synger Prøysen (Play Continental, 1971)
Det går så go' en vei. Viser av Paasche Aasen (CBS, 1971) m/ flere art.
I lave sko (Fontana, 1972)
Noras jul (Philips, 1972) gjenutgitt som God Jul
Nora Brockstedt (Karussell, 1972)
På blåbærtur i Prøysenland (Triola Flower, 1974)
Nora i Egnerland (Triola Flower, 1974)
Gamle revyviser (Philips, 1975) m/ flere art.
Jeg har mitt hjerte i Oslo (Talent, 1979) m/ flere art.
Jul i Skomakergata (CBS, 1980) m/ Henki Kolstad
Tango för två (Cupol, Sverige 1986) samleplate 1954–59
Hilsen Nora (Benoni, 1990)
Alf Prøysen tolket av Nora Brockstedt (Jante, 1993)
Tango for to. 50 inspillinger fra 50 år (Triola, 1995) 2CD-samling 1945–95
Oslo Jazz Circle jubileumskonsert (Herman Records, 1999) 2CD m/flere art.
As Time Goes By (JazzAvdelingen, 2004)
Christmas Songs (JazzAvdelingen, 2005)
Nora - for swingende! (Park Grammofon, 2008)

Kommentarer: