Det kommer an på innspillingen man bruker til sammenligning. Størsteparten popmusikk har et reelt dynamisk spenn på rundt 10-12bit. Resten er kompressor-grøt. Digitale støygulv ved 16bit (ned til om lag -96db på fullskala, men i praksis sterkere etter dithering) ligger også under elektrisk støy fra mange mikrofoner, transistorer/rør/pot'er i amp'er, miksere og effektrack. Å legge til 8 "tomme" bits øker ikke kvaliteten i de tilfellene. I mange innspillinger - selv velproduserte klassiske stykker - hører man også alt fra cymbal-sang til ventilasjonsanlegg, varmeovner, datamaskiner, strømforsyninger, susende gitarforsterkere og (pustende) mennesker før man hører elektronikk og eventuelt kvantestøy.

Topp alt dette med grums i forbrukerens avspillingsutstyr, rom og miljø, så har du grunnen til at 24bit er en nisje. Fordelen ved å sampl'e frekvenser (> 44khz / 2) som mennesker ikke er i stand til å høre, er også omdiskutert.

Jeg er likevel enig med deg i at originalformat burde tilbys i butikker. Med f.eks. FLAC tar PCM-lyd ved 24/48 omtrent like mye plass som 16/44, med mindre låta nærmer seg firkantbølge og dekker hele spekteret. Altså er det få grunner til å rote med samplingen som er gjort i studio og å legge på ekstra støy.

Med gode og meget dynamiske innspillinger hører man forskjell, selv om det krever sine omstendigheter. Å unngå at masteren blir en matematisk degradering av det studiomusikerne svetter og blør for å komme frem til, bør absolutt være et mål.

Men så var det jo et annet problem først: folket i gata hører ikke - og/eller bryr seg ikke om - forskjell på slafsete mp3-koding og linær lyd.